Vakum

[Trond]

Hei alle "ekser" ! Takk og pris for at dette forumet finnes, eller har kommet igang. Jeg er ny her og eks jehovas vitne.
Mitt første innspill i dette diskusjonsforumet er tanke omkring tiden etterpå , tomrommet..

Hvordan fylles vakumet som oppstår? Har noen satt ord på det?

[Pegasus]

Først: Hjertelig velkommen til forumet, Trond.

Jeg må tenke meg godt om for å huske hvordan det var i begynnelsen etter at jeg forlot JV (for ca. 13 år siden). Jeg kan ikke huske at tomrommet var så stort. Jeg følte nok at det var større da jeg var innenfor. Men jeg kan huske at jeg var fryktelig sliten og hadde behov for ro rundt meg. Det var imidlertid slik at da jeg endelig tok steget, var den mest slitsomme perioden over. Da fikk nemlig samvittigheten fred. Jeg brukte tid på å bli kjent med meg selv slik jeg egentlig er, så jeg var mye hjemme og leste og tenkte. Dessuten brukte jeg mye tid på ungene mine. Jeg brukte også en del energi på å skaffe meg en ny omgangskrets, jeg var nemlig helt alene. Vennskap tar jo tid å bygge opp, men jeg fikk noen få, gode venner. Etter hvert – men det var en god stund senere – begynte jeg å studere ved universitetet (ved siden av jobben). Det er sikkert like mange svar på spørsmålet ditt som det er ekser. Vi må bli kjent med oss selv og kjenne etter hva som gir hver og en livskvalitet.

[Trond]

Veldig godt svar, Lukt! Ja, til deg også Bent.
Nå er jeg selv midt i prosessen, men forstår godt dette med "vakumet" Det må fylles med noe, liksom. Nå er jeg en gammel mann, selv, så energien er avtagende og ikke plagsom. Det er liksom nok å gå på jobb og gå hjem, hjelpe noen slektninger, leke med barnebarn osv.

Derimot strever jeg fremdeles med sjokket over erkjennelsen av at religionen som for et år siden var SANNHETEN er redusert til noe motbydelig. En ond kraft over uskyldige mennesker. Jeg beklager de sterke ordene, men det er slik jeg føler det. Jeg er fortvilet over at mine nærmeste fremeles er i lenker. Fanget.

Hvor langt er du i prosessen, Trond?

Hei Bjørn, Bent og dere andre!

Egentlig en takk til dere alle for fine tilbakemeldinger til å tenke gjennom og dra nytte av. Pussig..... jeg var også 31 år (en gang for lenge siden), som Bent, da jeg trosset advarsler fra mgh. og skaffet meg studiekompetanse, fordi jeg ville/måtte videre i livet.
Norskfaget ble min redningsplanke da jeg lærte om agumentasjon, tekstanalyse, logikk osv. For meg ble det en ganske grei sak å kle av "fortolkningstroen". Å takle den tekniske eller intelektuelle siden av troen gikk m.a.o. greit. Den menneskelige siden som går på engasjement, følelser, og det å skape håp hos andre er vel noe annet? Det blir derfor en stor overgang fra å være "livredder" til å være passiv, så lenge en fortsatt har tro på kristendommen, eller ikke blitt antireligiøs. Der er kanskje der "vakum-følelsen" ligger?